Hjelp
- Del 24 - Selvmedlidenhet
«Hei.»
Hun lot ordene hvile i lufta en stund. Jeg kjente hjertet dunke i brystet. Jeg snudde meg for å komme meg unna speilbildet på veggen og lyttet videre.
«Jeg er tilbake.» Igjen lot hun ordene feste seg før hun trakk pusten.
Tilbake? Muligens til Spania, men ikke til meg, det var sikkert.
«Beklager at jeg dro så brått. Men jeg hadde noen affærer å ta hånd om.» Visst faen hadde hun det. Elendig ordvalg. Hun kunne i alle fall legge kortene på bordet og være en tøff nok til å si noe rett fram. Faens spanjoler og deres væremåte!
Jeg stod midt i leiligheten min i morgenkåpe som luktet dritt etter flere hele dagers bruk.
«Hvor har du vært», ville jeg vite.
«Det vet du jo, jeg har vært i Sverige.»
Jeg måtte ta meg sammen for å ikke brøle til henne. Visste hun ikke hvilken tortur fraværet hennes hadde voldet meg? Hadde hun ingen aning at jeg visste hva og hvem hun hadde gjort? Hadde ikke paparazziene gjort seg til kjenne? Tankerekkene traff meg som som små, sviende nerveskudd. Skuffelsen og raseriet, forårsaket av mine narsissistiske konklusjoner skylte over meg.
«Er du der?»
«Ja...»
«Hvorfor er du så stille?»
«Jeg vet hva du gjorde.»
Hun gryntet et par ganger før hun pustet oppgitt ut.
«Jaha?»
«Jeg har sett bildene. Du kunne i hvertfall hatt baller nok til å si noe, din..» Jeg stoppet meg selv før styggordene kom flommende.
«Hvilke bilder?»
Hvilke bilder? Hvem faen trodde hun at hun var? Drittkjerringa hadde tenkt å late som ingenting!
«Bildene av deg og en annen sopp. En mann.»
Igjen ble det stilt. Hva var forsvaret hennes? Skulle hun hardnakket fortsette å lyve, eller skulle hun begynne å gråte?
«Hvor har du sett dem? Har du fått noen til å følge etter meg??» Rosalita hadde mange forskjellige toneleier, men dette var den verste. Hun kunne få ord til å fryse i luften. Ord som formelig slo deg i hodet med en istapp.
«Hva? Nei, i et drittblad. Du var brettet ut i hele midtseksjoner der du hang rundt en mannenakke.»
Hun lo. Nå var latteren trillrund og godlynt. Latteren traff meg som strøm og jeg tente på samtlige plugger. Den ene slippersen fløy igjennom stua og traff glassdøra til balkongen. Hadde det ikke vært for mangel på væske i kroppen etter flere uker med et hardt levesett, ville jeg ha frådet. Som en villhund fektet jeg rundt med nevene. Til slutt roet jeg meg og prøvde å fremstå upåvirket.
«5 måneder, Rosalita. FEM! Uten et livstegn, og så ringer du meg å prøver og late som ingenting. Kutt ut drittpratet og si noe fornuftig. Si noe som gir meg en forklaring. Forklar meg hva faen som har foregått!»
Etter samtalen med Rosalita satt jeg i undertøyet i sofaen min og glante på en lyskaster som møtte skyene over leiligheten min, og prøvde å samle meg. Jeg ristet på hodet og reiste meg for å trekke luft på balkongen.
Utsikten min var majestetisk og vakker om kvelden. Byen under meg lå badet i lys og hundrevis av liv svermet på gaten under meg. På flere uker var jeg tom for følelser. Hodet og sinnet føltes tomt, nesten ømt. Hadde jeg overbelastet kontrollsenteret mitt? Sakte lente jeg meg mot gelenderet og prøvde å få øye på noen.
Den siste måneden hadde vært tøff. Villarreal hadde gitt meg valget mellom å si opp eller å bli sparket. Jeg valgte det første. Fotball hadde ikke interessert meg i det hele tatt, og jeg hadde i hvertfall ingen energi til å møte opp som en tankeløs slave på trening. På alle mulige måter hadde jeg sluppet alt jeg hadde i hendene, og ikke brydd meg om konsekvenser.
Uten jobb og livsgnist stod jeg med overkroppen lent over et gelender 120 meter over bakken. Jeg stirret ned i avgrunnen og vurderte hva livet kunne by på. Hva mer kunne jeg ødelegge? Hvem flere kunne rævpule meg? Hvilke skyggelagte sider av menneskeheten hadde jeg ikke trått inn i?
Alt hadde gått i dass på grunn av Rosalita. Akkurat da jeg hadde fått livet mitt på rett kjøl, stakk hun kniven i meg. Men likevel hatet jeg meg selv mer enn noe annet. Det var tross alt min egen skrubenk av sorg som hadde fått meg i denne gjørma.
Jeg hadde fortsatt Rosalitas ord i ørene, og kunne høre de klokkeklart.
«Det var broren min, Jänne. Egentlig er han halvbroren min. Men vi behandler hverandre som ekte søsken.»
I all mitt forhastede hat, hadde jeg ikke lest teksten i reportasjen. Bildene hadde tatt livet av de kognitive evnene mine, og satte meg helt ut av spill. En emosjonell avsporing som førte til sorg, hat og selvmedlidenhet.
Hvordan kunne la meg selv falle så enkelt? Å vippe meg av pinnen var tydeligvis enklere enn jeg hadde trodd. Svaret hadde stått rett foran svaret mitt, men småpikepanikken min, tenkte jeg det verste med én gang.
Rosalita var tydeligvis uskyldig, og alt hatet mitt var malplassert. Egenhendig hadde jeg latt følelsene tatt overhånd og agert som en nyfiken fjortis på sitt første ball. Nå var det jeg som var skurken – idioten.
Jeg sto på bar bakke igjen. Uten jobb, kjæreste eller en plan.
Nå måtte jeg snu dette. Jeg måtte komme meg tilbake på hesten.
Promotere med artikkel
